ellauri041.html on line 1870: Dialektik mellom spök og alvor
ellauri144.html on line 959: Tore Hund var ute i vikingtokter og ledet flere ekspedisjoner nordover til Kolahalvøya og Kvitsjøen i Bjarmeland (dagens Russland). Da Olav Haraldsson ble konge, ble Tore Hund hans lendmann i nord. Over tid surnet forholdet mellom kongen og Tore, det startet med kornmangel i Hålogaland, noe som førte til drap. Drapene førte til hevn og nye drap, og det tvang Tore Hund til å gå i opposisjon til Olav Haraldsson og alliere seg med den danske kongen Knut den mektige. Konflikten endte i det store slaget ved Stiklestad i 1030.
ellauri245.html on line 406: I filmer, TV-serier og bøker er etterforskere ute og arbeider i feltet. De reiser til åsteder, foretar rundspørringer og følger sporene. De er sjeldent inne på kontoret og skriver rapporter. Etterforskerne forteller at det er en stor avstand mellom deres jobb, og den jobben som blir fremstilt i bøker, TV-serier og film. E2 sier:
xxx/ellauri166.html on line 180: Grigorij han blei etter kvart biskop i byen. Før han blei ordinert bad Gregorios inderleg til Gud og jomfru Maria, og fekk eit syn av jomfru Maria og evangelisten Johannes som lærte han korleis ein skulle vitna om Treeininga. Seinare blei denne læra utvikla av mellom anna Basilios den store, Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa. Grigorij døydde omkring 266-270 e.Kr.
xxx/ellauri201.html on line 241: Bjørnson hadde bidrege meir enn nokon annan til å vekkja den norske nasjonalkjensla, men i 1903, like før brotet mellom Noreg og Sverige, tala han til sine landsmenn om forsoning og moderasjon.
xxx/ellauri201.html on line 275: Torbjørn og Synnøve forelsker seg i hverandre som barn. Han får rykte på seg for å være en slåsskjempe og hennes foreldre anser at han er uegnet for henne. De møtes ikke på flere år, og i mellomtiden avviser Synnøve flere beilere. Når Thorbjørn blir stukket med kniv innser Synnøves foreldre at han, tross alt, ikke er så voldelig og aksepterer hans frieri. Thjorbjørn og foreldrene lever endnu lykkelig tillsammen hvis ikke de er døde.
xxx/ellauri250.html on line 336: I Norge kalles det "konstruktiv overtalelse", slik kvinner gjerne forventer av en mann, det ligger tross alt en rollespil mellom kjønnene.
xxx/ellauri250.html on line 342: Romanen fokuserer på hovedpersonen, Henry Chinaski, mellom 1920 og 1941, og begynner med Chinaskis tidlige minner. Etter hvert som historien utvikler seg, følger leseren livet gjennom hans skoleår og som ung voksen. Chinaski forteller at han har en voldelig far, og hans mor gjør ingenting for å forhindre farens misbruk. Henry er ikke særlig atletisk, men forsøker så godt han kan på å forbedre seg. Fotball er vanskelig for ham, men han nyter volden som følger med. Han har bare litt bedre resultater i baseball. Chinaski utvikler seg gjennom grunnskolen, og har fokus på sport, vold og jenter. Han er en simpel dummer apa han. Just liksom Jo Nesbø.
xxx/ellauri250.html on line 939: Harry innser at Bratt har tatt politiets filer uten tillatelse. Han får vite at Bratt leter etter en kobling mellom flere forskjellige saker som handler om savnede personer og en annen sak, fra ni år tidligere, som ble etterforsket av Gert Rafto. Bratt overtaler Harry til å åpne en ny etterforskning av forsvinningen av Sylvia Otterson, som de finner fremdeles i live på gården hennes. Men kort tid etter at de går derfra, halshugger en maskert figur Sylvia. Men senere møter de Sylvias identiske tvilling, Ane. Sylvias kropp er inne i låven hennes, og hodet er plassert på toppen av en snømann. Katrine tror en korrupt forretningsmann Arve Støp er ansvarlig for alle dødsfallene. Harry reiser til Bergen for å undersøke nærmere, og møter Rakels nye kjæreste Mathias, en kirurg.
xxx/ellauri250.html on line 943: Katrine, i håp om å lure Støp til å tilstå at hun drepte faren hennes, flørter med ham. Han inviterer henne til hotell-rommet sitt hvor hun setter opp et skjult kamera, men til ingen nytte. Hun blir angrepet og dopet ned av en ukjent person. Neste morgen blir Katrine funnet død. Dagen etter oppdager Harry den egentlige drapsmannen. I mellomtiden blir Rakel og Oleg kidnappet, og tatt med til en hytte i Telemark. Det blir avslørt at drapsmannen var gutten fra den aller første scenen, og som voksen angriper han mødre som han mener har skadd barna deres.
xxx/ellauri417.html on line 73: ved ein kjøkenbenk på Sørlandet, der vi mellom anna blir
xxx/ellauri417.html on line 552: Med stor spenning og forventning gikk jeg inn i ARK-butikken på Trondheim Torg en fredag i slutten av oktober. Hele uken hadde jeg sett frem til dette, å kunne gå inn i en bokhandel og kjøpe Knausgård sin nye bok. Det høres kanskje ikke så spesielt ut, men det er ikke ofte man har slike opplevelser innenfor litteraturens verden, til det er det alltid altfor mange bøker som burde blitt lest for lenge siden. De sitrende følelsene ga meg en glede i seg selv, og nå i etterkant er det denne hendelsen, de forventningsfulle skrittene bort til nyhetshyllen i ARK-butikken, som vil være mitt beste minne knyttet til denne boken. Til selve lesingen er det knyttet langt mindre gledesfulle minner. Det er en lang bok Knausgård har utgitt. Altfor lang. Bare ett år etter den nesten 700-sider lange Morgenstjerne kommer en bok på nesten 800-sider. Imponerende, kan man fort tenke, men det er det overhodet ikke. For selv om Ulvene fra evighetens skog er lang, er den på ingen måte omfattende. I løpet av første 400-sidene skjer det nærmest ingenting. Vi følger den 19-år gamle Syvert gjennom noen ørkesløse uker i en Sørlandsby på slutten av 80-tallet. Han er nettopp kommet hjem fra militærtjeneste, og bruker dagene til å spille fotball, loke rundt på eiendommen, lage middag, henge med venner, gå på byen. Et helt vanlig ungdomsliv, fylt av helt vanlige ungdomstanker. Banalt og uinteressant, slik det skal være. Men hvorfor skrive om det i over 400-sider? Hvorfor utbrodere i hver minste detalj hva denne vanlige, altså selvsentrerte og korttenkte, ungdommen foretar seg i løpet av en dag? Den ekstreme hverdagsrealismen vi kjenner så godt fra Knausgårds tidligere verk, med sin langsomme dveling omkring ubetydelige gjøremål og suggererende nyanserikdom i skildringen av hverdagslige hendelser er tatt i en ennu mer banal og uinteressant retning i denne boken. Der vi tidligere har kjent oss igjen i Karl Oves opplevelser og følelser, blitt overrasket av hans tanker og refleksjoner, latt oss imponere av den språklige rikdommen og de skarpe beskrivelsene, er det stort sett bare kjedsommelig selvfølgeligheter formidlet gjennom en livløs prosa som kommer ut av den 19-år gamle Syvert. Det er så banalt og omfattende på samme tid at det nærmer seg det parodiske, hvis det ikke allerede har tippet over. Rundt s. 420 kommer det heldigvis et vendepunkt. Plutselig befinner vi oss i Russland, i hodet til en småkriminell lastebilsjåfør. Hoppet i rom og tid er så voldsomt at man nesten blir litt lammet, hva skjedde egentlig nå? Men nå kommer endelig de 400 sidene med livløs prosa til sin rette, for her, inne i hodet til en erfaren lastebilsjåfør ute på en forblåst og hvitkledd russisk motorvei, fortsetter Knausgård i nøyaktig samme stil og tone. Dette skaper en uventet nærhet til et menneske som i utgangspunktet er så langt borte fra meg og mitt. Litteraturens magiske potensial blir med andre ord virkelig realisert. Endelig lever teksten, lettelsen og gleden er enorm og følger meg utover kvelden. Den nesten delen av boken utspiller seg i Russland, vekslende mellom ulike karakterer og stemmer, men hovedsakelig befinner vi oss i hodet til en middelaldrende biologiprofessor i Moskva. Hennes refleksjoner og menneskemøter åpner opp boken, slipper inn lys fra både evolusjonsteorien og den russiske kulturhistorien. Mange spennende tanker og situasjoner, formidlet gjennom en karakter jeg har langt mer sympati og forståelse for - til tross for at hun befinner seg i en helt annen verden enn min egen. I det siste partiet møtes disse to karakterene, i et kokvarmt Moskva preget av den samme feberaktige tåken som preget miljøet i Morgenstjernen. Vi er med andre ord tilbake i den realistiske, mystiske og spennende apokalypse verdenen vi forlot i forrige bok. La oss håpe Knausgård starter her neste gang.
xxx/ellauri441.html on line 218: Christian Sundt var tremenning til Eilert Sundt og morfar til Christian Smit. Eilert Lund Sundt (født 8. august 1817 i Farsund, død 13. juni 1875) var en norsk samfunnsforsker og teolog. Han viet sitt liv til «folkelivets, navnlig studiet av det lavere folkelivs historie». Eilert Sundt ble født i Farsund av god borgerlig slekt, men med elendig økonomi. Han mottok ekstraordinært stipend fra Stortinget mellom 1851 og 1869 til sitt studium av «almuesfolk» og «den fattigste og råeste klasse». Arbeidet med taterne ga ham tilnavnet «Fante-Sundt».
13