ellauri005.html on line 244: Herr Rénans slutledning är ej allenast irrationell; han stannar äfven vid det djupaste förakt för menskligheten. Straxt i början gifver han oss klarligen att förstå, att menniskan länge varit ett med djuret *), hon har sannolikt endast genom fullkomnandet af sina organer skiljt sig från detsamma. Hon är icke född Guds barn, utan helt enkelt barn af urslammet liksom de andra varelserna. Också borde man ej tala om fallet, ty från hvilken höjd skulle hon hafva fallit?
ellauri019.html on line 611: Vielä lienee ummet ja lammet paikoillaan,
ellauri045.html on line 665: Говорит о мирах, pehmittää puhumalla ummet lammet
ellauri115.html on line 823: Rusoo ei noudattanut muita sääntöjä kuin luontonsa yllytystä. Size valehtelee ummet lammet peitelläxeen häpeää. Tunnustaisin heti jos siitä ei tulisi lisähäpeää, mutta ainahan sitä tulee, joten jatkan mytomaniaa.
ellauri135.html on line 125: Plataanien keltaiset lehdet rahisivat jalkojen alla. Ne peittivät paitsi maan myös usvaiset lammet. En ollut koskaan nähnyt niin valtavia plataaneja. Ne olivat varistaneet nopeasti lehtensä ja paljastaneet jättiläismäiset latvansa. Tuntui kuin joku suuri mestari, esimerkiksi Benvenuto Cellini olis valanut ne kirkkaaseen pronssiin. Plataanien huiput olivat usvan peitossa, mikä sai ne näyttämään aavemaisilta.
xxx/ellauri044.html on line 611: lammet kai ja sorto uus,
xxx/ellauri123.html on line 432: Hermanni puhuu ummet lammet
xxx/ellauri252.html on line 500: Catalina-operaatio kuului hallituksen salassa pidetyimpin hämärähommiin. Ruotsalaiset lentokoneet olivat amerikkalaisten laskuun vakoilleet Neuvostoliiton aluevesillä. Venäläiset olivat ampuneet niistä kaksi alas ja hallitus oli valehdellut ummet ja lammet nostattaakseen kommunisminvastaisen hengen, mikä olikin ollut hiuksenhienosti saavuttamassa perimmäisen tarkoituksensa, nimittäin yllyttää ruotsalaiset liittymään suureen antisosialistiseen paktiin, NATOON.
xxx/ellauri417.html on line 552: Med stor spenning og forventning gikk jeg inn i ARK-butikken på Trondheim Torg en fredag i slutten av oktober. Hele uken hadde jeg sett frem til dette, å kunne gå inn i en bokhandel og kjøpe Knausgård sin nye bok. Det høres kanskje ikke så spesielt ut, men det er ikke ofte man har slike opplevelser innenfor litteraturens verden, til det er det alltid altfor mange bøker som burde blitt lest for lenge siden. De sitrende følelsene ga meg en glede i seg selv, og nå i etterkant er det denne hendelsen, de forventningsfulle skrittene bort til nyhetshyllen i ARK-butikken, som vil være mitt beste minne knyttet til denne boken. Til selve lesingen er det knyttet langt mindre gledesfulle minner. Det er en lang bok Knausgård har utgitt. Altfor lang. Bare ett år etter den nesten 700-sider lange Morgenstjerne kommer en bok på nesten 800-sider. Imponerende, kan man fort tenke, men det er det overhodet ikke. For selv om Ulvene fra evighetens skog er lang, er den på ingen måte omfattende. I løpet av første 400-sidene skjer det nærmest ingenting. Vi følger den 19-år gamle Syvert gjennom noen ørkesløse uker i en Sørlandsby på slutten av 80-tallet. Han er nettopp kommet hjem fra militærtjeneste, og bruker dagene til å spille fotball, loke rundt på eiendommen, lage middag, henge med venner, gå på byen. Et helt vanlig ungdomsliv, fylt av helt vanlige ungdomstanker. Banalt og uinteressant, slik det skal være. Men hvorfor skrive om det i over 400-sider? Hvorfor utbrodere i hver minste detalj hva denne vanlige, altså selvsentrerte og korttenkte, ungdommen foretar seg i løpet av en dag? Den ekstreme hverdagsrealismen vi kjenner så godt fra Knausgårds tidligere verk, med sin langsomme dveling omkring ubetydelige gjøremål og suggererende nyanserikdom i skildringen av hverdagslige hendelser er tatt i en ennu mer banal og uinteressant retning i denne boken. Der vi tidligere har kjent oss igjen i Karl Oves opplevelser og følelser, blitt overrasket av hans tanker og refleksjoner, latt oss imponere av den språklige rikdommen og de skarpe beskrivelsene, er det stort sett bare kjedsommelig selvfølgeligheter formidlet gjennom en livløs prosa som kommer ut av den 19-år gamle Syvert. Det er så banalt og omfattende på samme tid at det nærmer seg det parodiske, hvis det ikke allerede har tippet over. Rundt s. 420 kommer det heldigvis et vendepunkt. Plutselig befinner vi oss i Russland, i hodet til en småkriminell lastebilsjåfør. Hoppet i rom og tid er så voldsomt at man nesten blir litt lammet, hva skjedde egentlig nå? Men nå kommer endelig de 400 sidene med livløs prosa til sin rette, for her, inne i hodet til en erfaren lastebilsjåfør ute på en forblåst og hvitkledd russisk motorvei, fortsetter Knausgård i nøyaktig samme stil og tone. Dette skaper en uventet nærhet til et menneske som i utgangspunktet er så langt borte fra meg og mitt. Litteraturens magiske potensial blir med andre ord virkelig realisert. Endelig lever teksten, lettelsen og gleden er enorm og følger meg utover kvelden. Den nesten delen av boken utspiller seg i Russland, vekslende mellom ulike karakterer og stemmer, men hovedsakelig befinner vi oss i hodet til en middelaldrende biologiprofessor i Moskva. Hennes refleksjoner og menneskemøter åpner opp boken, slipper inn lys fra både evolusjonsteorien og den russiske kulturhistorien. Mange spennende tanker og situasjoner, formidlet gjennom en karakter jeg har langt mer sympati og forståelse for - til tross for at hun befinner seg i en helt annen verden enn min egen. I det siste partiet møtes disse to karakterene, i et kokvarmt Moskva preget av den samme feberaktige tåken som preget miljøet i Morgenstjernen. Vi er med andre ord tilbake i den realistiske, mystiske og spennende apokalypse verdenen vi forlot i forrige bok. La oss håpe Knausgård starter her neste gang.
9