ellauri031.html on line 26: Barbara Hendrikke Wind Daae Zwilgmeyer, best kjent som Dikken Zwilgmeyer, (født 20. september 1853 i Trondhjem, død 28. februar 1913) var en norsk maler og barnebokforfatter, kjent for de delvis selvbiografiske Inger Johanne-bøkene, der Risør er kulisse. Hun gikk på malerskole.
ellauri031.html on line 30: Zwilgmeyer er kjent for sine fortellinger for barn, men skrev også bøker for et voksent publikum. Hun slo gjennom med boken Vi børn i 1890. Hun var blant de første forfatterne som skildre miljø og en hverdag norske barn kunne kjenne seg igjen i, og var en av de viktigste forfatterne i norsk gullalder for barne- og ungdomslitteratur sammen med blant annet Barbra Ring.
ellauri031.html on line 32: Hennes bøker for voksne ble derimot ikke tatt godt i mot av datidens anmeldere. Disse var samfunnskritiske og tok blant annet for seg ugifte kvinners kår i samfunnet. Novellesamlingen Som kvinder er (1895) er gjenutgitt flere ganger, og har i ettertid blitt anerkjent som en viktig del av norsk litteraturhistorie.
ellauri031.html on line 794: Minos trodde på profetiske syn og budskap. Dette var ofte tema i hans forkynnelse. Selv hevder Minos å ha fått flere profetier. Den kanskje mest kjente profetien Minos har formidlet, er en han skrev ned, og som ble gitt ham av en eldre kvinne fra Valdres. Minos er videre kjent for sin profeti om jernmalmen som kommer tilbake i form av krigsskip og skyter byen i biter. Denne profetien påsto han ble gitt ham mens han var en ung gutt, antageligvis i 1937. Byen var Narvik.
ellauri031.html on line 800: Den kanskje mest kjente profetien Minos har formidlet er en profeti han skrev ned gitt av en eldre kvinne fra Valdres. Hun var i nitti-årene. Dette var på slutten av 1960-tallet og kvinnen fortalt Minos hvordan det ville være «i den siste tid», den handlet om samboere (noe som var uvanlig på den tiden), umoral, tabuer som brytes, om en militær nedrustning (i Norge), den tredje verdenskrig og mye annet. Profetien innholdt så mye radikalt at Minos la den til siden, for så å glemme den.
ellauri244.html on line 511: Harry kjente det rykke til et sted. Bra jobba, Kaja!
ellauri245.html on line 386: etterforskere ved det 15. politidistriktet i New York-politiet. Seerne blir godt kjent med etterforskernes privatliv, og følger dem gjennom sakene som etterforskes. Serien retter fokuset mot hvordan arbeidet utfordrer etterforskernes menneskelige sider. Den britiske avisen The Telegraph (Chilton, 2013) kalte TV-serien
ellauri322.html on line 381: Odelsretten er en særnorsk rett som ikke finnes tilsvarende i andre vestlige land. Danmark hadde en lignende rett som man startet avvikling av på slutten av 1600-tallet og endelig avskaffet i 1926. Elementer av odelsrett, integrert i arvelovgivningen, eksisterer fortsatt (per 2006) på Island og Færøyene og i Østerrike, Sveits og Tyskland. På Shetland og Orknøyene er det kjent som udal law.
xxx/ellauri250.html on line 360: Det kom ikke et ljud, bare en gisp, når han trengte in i henne. Hon var fremdeles mye sleip av Mickys runk. Hvor bra at hun kom ganske hurtigt, for Harry kjente det stramme til pungfestet og kom straks etter. Det kom så mye runk at det smittet over. Dette og nåe han kunde banne på var lykke. Dette er meningen av livet, ikke sant? Nettopp, sa Charles Darwin. Lähtiessä Kaija kiitti vielä Harrya mahtavasta mällistä.
xxx/ellauri250.html on line 843: Lemmet var varmt og mykt. Hun holdt hardt rundt pikken, uten at røre hånden frem og bak, kjente bare hurdan den vokste. Kan jeg ha deg? Faen ta meg! Stikk alt den in for faen! Faen tog henne lydsomt med halvstiv pikk. Du er en helt Harry! Du fikk en plass i krimibøkene. Jeg elsker å pule! Og spesielt med deg Harry. On tääkin aika paxua narsismia hei.
xxx/ellauri250.html on line 943: Katrine, i håp om å lure Støp til å tilstå at hun drepte faren hennes, flørter med ham. Han inviterer henne til hotell-rommet sitt hvor hun setter opp et skjult kamera, men til ingen nytte. Hun blir angrepet og dopet ned av en ukjent person. Neste morgen blir Katrine funnet død. Dagen etter oppdager Harry den egentlige drapsmannen. I mellomtiden blir Rakel og Oleg kidnappet, og tatt med til en hytte i Telemark. Det blir avslørt at drapsmannen var gutten fra den aller første scenen, og som voksen angriper han mødre som han mener har skadd barna deres.
xxx/ellauri320.html on line 366: Jeg tror alt vi blir fortalt er forventet av oss fra ung alder i dagens moderne samfunn gjør mange deprimerte og raske til å dømme, og Norge er er forferdelig dyrt land å bo i, hvor det er høyt fokus på hva du har og lite fokus på hvordan du har det. Nordmenn generelt er jo kjent for å ikke like fremmede, folk går rett forbi folk som sover på gata fordi de antar at de er narkomane og at de er farlige. Jeg var på bussen i Oslo en gang hvor en mann var bevisstløs, det tok 20 minutter å overbevise bussjåføren til å stoppe, ambulanse måtte ringes etter 2 ganger fordi de avlyste første gang, alt fordi de antok at han var full. Da ambulansen endelig kom, fikk de vekket han, men de spurte ikke engang hva han het, de bare tok han av bussen og lot han sitte alene på bussholdeplassen. Jeg hadde blitt med bussen langt forbi min holdeplass fordi jeg ville se at det gikk bra med han, jeg gikk av da han ble tatt med av og pratet med han etter ambulansen reiste igjen. Viste seg at mannen hadde besvimt fordi han hadde diabetes, han visste ikke engang hva han het. Diabetikere lukter ekkelt.
xxx/ellauri417.html on line 77: Frå slike scener, velkjente så vel frå tidlegare
xxx/ellauri417.html on line 552: Med stor spenning og forventning gikk jeg inn i ARK-butikken på Trondheim Torg en fredag i slutten av oktober. Hele uken hadde jeg sett frem til dette, å kunne gå inn i en bokhandel og kjøpe Knausgård sin nye bok. Det høres kanskje ikke så spesielt ut, men det er ikke ofte man har slike opplevelser innenfor litteraturens verden, til det er det alltid altfor mange bøker som burde blitt lest for lenge siden. De sitrende følelsene ga meg en glede i seg selv, og nå i etterkant er det denne hendelsen, de forventningsfulle skrittene bort til nyhetshyllen i ARK-butikken, som vil være mitt beste minne knyttet til denne boken. Til selve lesingen er det knyttet langt mindre gledesfulle minner. Det er en lang bok Knausgård har utgitt. Altfor lang. Bare ett år etter den nesten 700-sider lange Morgenstjerne kommer en bok på nesten 800-sider. Imponerende, kan man fort tenke, men det er det overhodet ikke. For selv om Ulvene fra evighetens skog er lang, er den på ingen måte omfattende. I løpet av første 400-sidene skjer det nærmest ingenting. Vi følger den 19-år gamle Syvert gjennom noen ørkesløse uker i en Sørlandsby på slutten av 80-tallet. Han er nettopp kommet hjem fra militærtjeneste, og bruker dagene til å spille fotball, loke rundt på eiendommen, lage middag, henge med venner, gå på byen. Et helt vanlig ungdomsliv, fylt av helt vanlige ungdomstanker. Banalt og uinteressant, slik det skal være. Men hvorfor skrive om det i over 400-sider? Hvorfor utbrodere i hver minste detalj hva denne vanlige, altså selvsentrerte og korttenkte, ungdommen foretar seg i løpet av en dag? Den ekstreme hverdagsrealismen vi kjenner så godt fra Knausgårds tidligere verk, med sin langsomme dveling omkring ubetydelige gjøremål og suggererende nyanserikdom i skildringen av hverdagslige hendelser er tatt i en ennu mer banal og uinteressant retning i denne boken. Der vi tidligere har kjent oss igjen i Karl Oves opplevelser og følelser, blitt overrasket av hans tanker og refleksjoner, latt oss imponere av den språklige rikdommen og de skarpe beskrivelsene, er det stort sett bare kjedsommelig selvfølgeligheter formidlet gjennom en livløs prosa som kommer ut av den 19-år gamle Syvert. Det er så banalt og omfattende på samme tid at det nærmer seg det parodiske, hvis det ikke allerede har tippet over. Rundt s. 420 kommer det heldigvis et vendepunkt. Plutselig befinner vi oss i Russland, i hodet til en småkriminell lastebilsjåfør. Hoppet i rom og tid er så voldsomt at man nesten blir litt lammet, hva skjedde egentlig nå? Men nå kommer endelig de 400 sidene med livløs prosa til sin rette, for her, inne i hodet til en erfaren lastebilsjåfør ute på en forblåst og hvitkledd russisk motorvei, fortsetter Knausgård i nøyaktig samme stil og tone. Dette skaper en uventet nærhet til et menneske som i utgangspunktet er så langt borte fra meg og mitt. Litteraturens magiske potensial blir med andre ord virkelig realisert. Endelig lever teksten, lettelsen og gleden er enorm og følger meg utover kvelden. Den nesten delen av boken utspiller seg i Russland, vekslende mellom ulike karakterer og stemmer, men hovedsakelig befinner vi oss i hodet til en middelaldrende biologiprofessor i Moskva. Hennes refleksjoner og menneskemøter åpner opp boken, slipper inn lys fra både evolusjonsteorien og den russiske kulturhistorien. Mange spennende tanker og situasjoner, formidlet gjennom en karakter jeg har langt mer sympati og forståelse for - til tross for at hun befinner seg i en helt annen verden enn min egen. I det siste partiet møtes disse to karakterene, i et kokvarmt Moskva preget av den samme feberaktige tåken som preget miljøet i Morgenstjernen. Vi er med andre ord tilbake i den realistiske, mystiske og spennende apokalypse verdenen vi forlot i forrige bok. La oss håpe Knausgård starter her neste gang.
14