ellauri031.html on line 32: Hennes bøker for voksne ble derimot ikke tatt godt i mot av datidens anmeldere. Disse var samfunnskritiske og tok blant annet for seg ugifte kvinners kår i samfunnet. Novellesamlingen Som kvinder er (1895) er gjenutgitt flere ganger, og har i ettertid blitt anerkjent som en viktig del av norsk litteraturhistorie.
ellauri031.html on line 792: Hele livet var han en aktiv predikant, særlig i pinsebevegelsen. Han virket særlig i Norge og Sverige. Han har blitt omtalt som «Nordens Billy Graham», og omtales som høyt verdsatt. Minos markerte seg også som abortmotstander.
ellauri144.html on line 957: Tore Hund (norrønt Þórir hundr), født rundt 990 og død en gang etter 1030, var en av de betydeligste høvdingene i Hålogaland. Han hadde gård på Bjarkøy i det senere Troms fylke. Tore Hund var en av lederne i opprøret mot kong Olav Haraldsson Digre, slik det er blitt beskrevet i Snorre Sturlassons saga om Olav den hellige i Heimskringla.
ellauri301.html on line 407: Likainen enkeli on tositapahtumiin perustuva romaani salaperäisestä ruotsalaisnaisesta, joka piti ilotaloa 1900-luvun alun Afrikassa. Hun minnes sin fars siste ord: "En fattig engel. Det er hva du er." Ett år senere er hun eier at en av de største bordellene i hovedstaden i den portugisiske kolonien Mozambique. Plutselig har hun fått en maktposisjon, fra å ha vært en fattig engel er hun blitt den skitne engelen. Noen år senere forsvinner hun sporløst ut av historien, just liksom Kari Eidsvold. Huom! Ei ilmeisesti ole dekkari, mutta varmasti himputin mielenkiintoinen romaani kuitenkin. En ole kyllä lukenut.
ellauri433.html on line 111: Hovedpersonen er fra Scotland, og jeg tror ikke et sekund på at han kan opperere i Tyskland og utgi seg for tysker, selv om han snakker godt tysk. Han ville blitt avslørt med en gang.
xxx/ellauri320.html on line 366: Jeg tror alt vi blir fortalt er forventet av oss fra ung alder i dagens moderne samfunn gjør mange deprimerte og raske til å dømme, og Norge er er forferdelig dyrt land å bo i, hvor det er høyt fokus på hva du har og lite fokus på hvordan du har det. Nordmenn generelt er jo kjent for å ikke like fremmede, folk går rett forbi folk som sover på gata fordi de antar at de er narkomane og at de er farlige. Jeg var på bussen i Oslo en gang hvor en mann var bevisstløs, det tok 20 minutter å overbevise bussjåføren til å stoppe, ambulanse måtte ringes etter 2 ganger fordi de avlyste første gang, alt fordi de antok at han var full. Da ambulansen endelig kom, fikk de vekket han, men de spurte ikke engang hva han het, de bare tok han av bussen og lot han sitte alene på bussholdeplassen. Jeg hadde blitt med bussen langt forbi min holdeplass fordi jeg ville se at det gikk bra med han, jeg gikk av da han ble tatt med av og pratet med han etter ambulansen reiste igjen. Viste seg at mannen hadde besvimt fordi han hadde diabetes, han visste ikke engang hva han het. Diabetikere lukter ekkelt.
xxx/ellauri417.html on line 552: Med stor spenning og forventning gikk jeg inn i ARK-butikken på Trondheim Torg en fredag i slutten av oktober. Hele uken hadde jeg sett frem til dette, å kunne gå inn i en bokhandel og kjøpe Knausgård sin nye bok. Det høres kanskje ikke så spesielt ut, men det er ikke ofte man har slike opplevelser innenfor litteraturens verden, til det er det alltid altfor mange bøker som burde blitt lest for lenge siden. De sitrende følelsene ga meg en glede i seg selv, og nå i etterkant er det denne hendelsen, de forventningsfulle skrittene bort til nyhetshyllen i ARK-butikken, som vil være mitt beste minne knyttet til denne boken. Til selve lesingen er det knyttet langt mindre gledesfulle minner. Det er en lang bok Knausgård har utgitt. Altfor lang. Bare ett år etter den nesten 700-sider lange Morgenstjerne kommer en bok på nesten 800-sider. Imponerende, kan man fort tenke, men det er det overhodet ikke. For selv om Ulvene fra evighetens skog er lang, er den på ingen måte omfattende. I løpet av første 400-sidene skjer det nærmest ingenting. Vi følger den 19-år gamle Syvert gjennom noen ørkesløse uker i en Sørlandsby på slutten av 80-tallet. Han er nettopp kommet hjem fra militærtjeneste, og bruker dagene til å spille fotball, loke rundt på eiendommen, lage middag, henge med venner, gå på byen. Et helt vanlig ungdomsliv, fylt av helt vanlige ungdomstanker. Banalt og uinteressant, slik det skal være. Men hvorfor skrive om det i over 400-sider? Hvorfor utbrodere i hver minste detalj hva denne vanlige, altså selvsentrerte og korttenkte, ungdommen foretar seg i løpet av en dag? Den ekstreme hverdagsrealismen vi kjenner så godt fra Knausgårds tidligere verk, med sin langsomme dveling omkring ubetydelige gjøremål og suggererende nyanserikdom i skildringen av hverdagslige hendelser er tatt i en ennu mer banal og uinteressant retning i denne boken. Der vi tidligere har kjent oss igjen i Karl Oves opplevelser og følelser, blitt overrasket av hans tanker og refleksjoner, latt oss imponere av den språklige rikdommen og de skarpe beskrivelsene, er det stort sett bare kjedsommelig selvfølgeligheter formidlet gjennom en livløs prosa som kommer ut av den 19-år gamle Syvert. Det er så banalt og omfattende på samme tid at det nærmer seg det parodiske, hvis det ikke allerede har tippet over. Rundt s. 420 kommer det heldigvis et vendepunkt. Plutselig befinner vi oss i Russland, i hodet til en småkriminell lastebilsjåfør. Hoppet i rom og tid er så voldsomt at man nesten blir litt lammet, hva skjedde egentlig nå? Men nå kommer endelig de 400 sidene med livløs prosa til sin rette, for her, inne i hodet til en erfaren lastebilsjåfør ute på en forblåst og hvitkledd russisk motorvei, fortsetter Knausgård i nøyaktig samme stil og tone. Dette skaper en uventet nærhet til et menneske som i utgangspunktet er så langt borte fra meg og mitt. Litteraturens magiske potensial blir med andre ord virkelig realisert. Endelig lever teksten, lettelsen og gleden er enorm og følger meg utover kvelden. Den nesten delen av boken utspiller seg i Russland, vekslende mellom ulike karakterer og stemmer, men hovedsakelig befinner vi oss i hodet til en middelaldrende biologiprofessor i Moskva. Hennes refleksjoner og menneskemøter åpner opp boken, slipper inn lys fra både evolusjonsteorien og den russiske kulturhistorien. Mange spennende tanker og situasjoner, formidlet gjennom en karakter jeg har langt mer sympati og forståelse for - til tross for at hun befinner seg i en helt annen verden enn min egen. I det siste partiet møtes disse to karakterene, i et kokvarmt Moskva preget av den samme feberaktige tåken som preget miljøet i Morgenstjernen. Vi er med andre ord tilbake i den realistiske, mystiske og spennende apokalypse verdenen vi forlot i forrige bok. La oss håpe Knausgård starter her neste gang.
7