xxx/ellauri417.html on line 64: Knausgård spenner opp det store gapet på ny.
xxx/ellauri417.html on line 67: Knausgård. Sama vitun Kjell Westömäinen futista ja popmusaa diggaava oikeistojolppi razastaa taas. Sen iso pää näyttää päälleliimatulta laihan kaulan jatkona. Tai siltä että Hannu-Pekka työntää päänsä pahviin leikatusta reijästä. "Vähän ennen nukahtamista runkkasin ajatellen jonkun muun sakkoliha tyttöystävää jota en ollut edes nähnyt." Vitun inseli. No kai se pyyhki ne runkut vielä johonkin, vai näinköhän se nukahti kulli kädessä spermalätäkköön? Wouldn't put it past him. Vaikka työkkärin aulassa istuisi kuinka monta ihmistä kädet ristissä, töitä kyllä löytyi sille joka niitä halusi tehdä. Voi vaikka kirjoittaa izepaljastuxia. Osakkeetkin tuottavat kunnoitettavasti.
xxx/ellauri417.html on line 78: Knausgård-romanar som frå eigne erfaringar i det
xxx/ellauri417.html on line 124: rankalaisten kokoama riisipussi. Knausgård veti esiin
xxx/ellauri417.html on line 166: Kolmas valtakunta on kolmas osa norjalaiskirjailijan Aamutähti-sarjassa. Romaanin kertomuksissa tavataan edellisistä osista tuttuja hahmoja. ”Kirjan ongelma on, ettei Knausgård ole keksinyt tarpeeksi uutta. Sammaa paskaa jauhaa kuin jotain lantapurkkaa.” Nainen ei ole kirjassa kovin suuressa arvossa; henkisesti sairasta väkeä. Hesarin äijämäinen Kari Koskelainen piti tätä silti jännänä, vaikka murhaaja ei 500 sivussa ehtinyt selvitä. Mitä vittua, eikö enää ole muita genrejä kuin dekkari, jännäri ja fantasia. No on viihdekirja välilihoille. Knasun sepustuxet on selkeästi tarkoitettu pojille.
xxx/ellauri417.html on line 529: Karl Ove Knausgård, Karl Ove Knausgaard. 5,593 ratings 620 reviews

xxx/ellauri417.html on line 546: This is a sequel to 2020's The Morning Star, right? I must have asked myself that at least a dozen times during the first several hundred pages of "The Wolves of Eternity," because it's not at all apparent. At 666 pages, "The Morning Star" was stuffed full of characters. "The Wolves of Eternity," at 800 pages, is really only concerned with two, neither of whom was featured in the previous book. It's not until more than 700 pages in — 700! — that the same star appears in the sky, equally befuddling the characters of this second book. Up until that point, though, "The Wolves of Eternity" feels like it exists in an entirely separate universe from that first one. I'm sorry to say, that's not a good thing. This is the eighth work of fiction I've read by Karl Ove Knausgård, who, following the second entry in his "My Struggle" series, quickly became one of my favorite authors. I loved all six books in that series, and I loved the first entry in this one, the aforementioned "Morning Star." But this? This book feels as soggy as that one felt crisp. Insipid and light whereas that book felt meaningful and weighty. The first book is a thriller of the best sort, a Dostoevsky-like work full of moral dilemmas and gothic horror. This one feels meandering and pointless. An incredibly taxing number of words to no real purpose. If this had been the first book in the series, it would have been my last. Only because the first one was so good will I carry on and read the third part when it's released, but I'll do so warily, much less inclined to forgive than I was going into this one. I mentioned that while "The Morning Star" contained a whole plethora of characters, this one contains only two. Or maybe 2 1/2. There's a barely formed writer character who suddenly begins to be featured toward the end. We're even treated to one of her essays, although "treated" would be the wrong word. It's a bore. Otherwise, "The Wolves of Eternity" rotates entirely around two characters. We spend the first 450 or pages with Syvert in Norway, and 250 or so with Alevtina in Russia before flipping back to Syvert and then back again. It takes a good long while — i.e. 600+ pages — before we learn how these characters are connected but it doesn't really matter because neither one is particularly likable. Knausgård's writing around Syvert is better, which makes this part of the book slightly more readable (not that that's saying much) but Syvert still comes off as something of a charmless oaf. Alevtina, meanwhile, is even more unlikable. Prone to making rash emotional decisions, she's one of the more frustrating characters I've come across. I didn't like her part of the story at all, despite its arguably more interesting setting, and I was very eager to leave her behind. Another real axe I have to grind here concerns Martin Aitken's translation. It's terrible. Like, distractingly bad. For whatever reason, Aitken translates the entire book into what feels like British cockney. Why would a book set in Norway and Russia and consisting entirely of Norwegian and Russian characters have those characters — particularly Syvert — speaking like they're from East London? It doesn't make sense and it is never less than enraging. A book by a major literary star that feels like it was translated specifically for those who like their English in cockney? Why? The awful translation undoubtedly colored my view of the book, as I couldn't help but view Syvert as a lost character from Burgess' "Clockwork Orange." How did this milquetoast Alex DeLarge find himself in a Knausgård novel? I'm not sure I made it clear earlier, but I am a massive Knausgård fan. Truly. But this, for me, is a serious misfire. Perhaps, when the series is laid to rest, this second entry will be redeemed by dint of what comes after, but such redemption would be a miraculous turnaround — tantamount to the appearance of a huge new star in the sky. For now, though, I have to condemn this book not for being such a letdown, but simply for being such a massively dull book on its own. Bloated. Tired. Rudderless. A waterlogged corpse of a book.
xxx/ellauri417.html on line 552: Med stor spenning og forventning gikk jeg inn i ARK-butikken på Trondheim Torg en fredag i slutten av oktober. Hele uken hadde jeg sett frem til dette, å kunne gå inn i en bokhandel og kjøpe Knausgård sin nye bok. Det høres kanskje ikke så spesielt ut, men det er ikke ofte man har slike opplevelser innenfor litteraturens verden, til det er det alltid altfor mange bøker som burde blitt lest for lenge siden. De sitrende følelsene ga meg en glede i seg selv, og nå i etterkant er det denne hendelsen, de forventningsfulle skrittene bort til nyhetshyllen i ARK-butikken, som vil være mitt beste minne knyttet til denne boken. Til selve lesingen er det knyttet langt mindre gledesfulle minner. Det er en lang bok Knausgård har utgitt. Altfor lang. Bare ett år etter den nesten 700-sider lange Morgenstjerne kommer en bok på nesten 800-sider. Imponerende, kan man fort tenke, men det er det overhodet ikke. For selv om Ulvene fra evighetens skog er lang, er den på ingen måte omfattende. I løpet av første 400-sidene skjer det nærmest ingenting. Vi følger den 19-år gamle Syvert gjennom noen ørkesløse uker i en Sørlandsby på slutten av 80-tallet. Han er nettopp kommet hjem fra militærtjeneste, og bruker dagene til å spille fotball, loke rundt på eiendommen, lage middag, henge med venner, gå på byen. Et helt vanlig ungdomsliv, fylt av helt vanlige ungdomstanker. Banalt og uinteressant, slik det skal være. Men hvorfor skrive om det i over 400-sider? Hvorfor utbrodere i hver minste detalj hva denne vanlige, altså selvsentrerte og korttenkte, ungdommen foretar seg i løpet av en dag? Den ekstreme hverdagsrealismen vi kjenner så godt fra Knausgårds tidligere verk, med sin langsomme dveling omkring ubetydelige gjøremål og suggererende nyanserikdom i skildringen av hverdagslige hendelser er tatt i en ennu mer banal og uinteressant retning i denne boken. Der vi tidligere har kjent oss igjen i Karl Oves opplevelser og følelser, blitt overrasket av hans tanker og refleksjoner, latt oss imponere av den språklige rikdommen og de skarpe beskrivelsene, er det stort sett bare kjedsommelig selvfølgeligheter formidlet gjennom en livløs prosa som kommer ut av den 19-år gamle Syvert. Det er så banalt og omfattende på samme tid at det nærmer seg det parodiske, hvis det ikke allerede har tippet over. Rundt s. 420 kommer det heldigvis et vendepunkt. Plutselig befinner vi oss i Russland, i hodet til en småkriminell lastebilsjåfør. Hoppet i rom og tid er så voldsomt at man nesten blir litt lammet, hva skjedde egentlig nå? Men nå kommer endelig de 400 sidene med livløs prosa til sin rette, for her, inne i hodet til en erfaren lastebilsjåfør ute på en forblåst og hvitkledd russisk motorvei, fortsetter Knausgård i nøyaktig samme stil og tone. Dette skaper en uventet nærhet til et menneske som i utgangspunktet er så langt borte fra meg og mitt. Litteraturens magiske potensial blir med andre ord virkelig realisert. Endelig lever teksten, lettelsen og gleden er enorm og følger meg utover kvelden. Den nesten delen av boken utspiller seg i Russland, vekslende mellom ulike karakterer og stemmer, men hovedsakelig befinner vi oss i hodet til en middelaldrende biologiprofessor i Moskva. Hennes refleksjoner og menneskemøter åpner opp boken, slipper inn lys fra både evolusjonsteorien og den russiske kulturhistorien. Mange spennende tanker og situasjoner, formidlet gjennom en karakter jeg har langt mer sympati og forståelse for - til tross for at hun befinner seg i en helt annen verden enn min egen. I det siste partiet møtes disse to karakterene, i et kokvarmt Moskva preget av den samme feberaktige tåken som preget miljøet i Morgenstjernen. Vi er med andre ord tilbake i den realistiske, mystiske og spennende apokalypse verdenen vi forlot i forrige bok. La oss håpe Knausgård starter her neste gang.
xxx/ellauri417.html on line 582: Almost finished it, but the last part of the book is taking place in contemporary Russia, i stopped. Scandinavian writers are thoroughly naive in their presentation of Russia. I wish Knausgård had not gone there as he is lacking the necessary insight…
xxx/ellauri417.html on line 592: Med stor besvikelse måste jag medge att det här är det sämsta jag läst av Knausgård. Detta är alltså andra delen i romanserien ”Morgonstjärnan”. Men den är endast väldigt löst kopplad till den första delen. Läsaren kastas tillbaka i tiden till 70-talet. Och sedan fram igen fast till nutida Moskva. Vi får följa två karaktärer vars öden sammanförs i slutet av romanen. 8Båda huvudpersonerna är extremt ointressanta och triviala. Sedan så händer det inte så mycket på de nästan 800 sidorna. Vilket vanligtvis inte är ett problem med Knausgård, snarare något han bemästrar. Men här verkar han inte ens försöka. Hans annars vassa författarskap är helt frånvarande. Boken är skriven på ett torrt och personlighetslöst sätt. De typ tre sista sidorna har någonting. Resten kan skippas. Boken fungerade dock helt okej som en dassbok.
xxx/ellauri417.html on line 622: Nej, nej, nej! Jag vill säga att jag då och då leker med tanken om att ändra mitt betyg för "Morgonstjärnan". Så jah bestämde mig för att läsa del två men fasen vad besviken jag blev! Alltså Knausgård är så duktig på att skriva karaktärer men dramaturgin får han jobba på! Den här boken var en besvikelse, men eftersom jag hatar mig själv så kommer jag säkert läsa del tre!!
xxx/ellauri417.html on line 646: Blev mycket frustrerad av den här boken. Den var nästan 800 sidor, och merparten av det var alldagliga betraktelser från först en 19-årig norrman och sedan en 40-årig ryska. Det var bara VARDAG, och inget som drev på handlingen. Det var först alldeles i slutet (kanske de sista 100 sidorna) som man fick veta hur de två huvudpersonerna hörde ihop, och bara de senaste 30 sidorna som Knausgård kopplade boken till det övergripande temat för bokserien. Näst intill outhärdligt att vänta på upplösningen och ärligt talat en besvikelse när den kom. Kände mig som en preteen under Karl-Ove när han har svårighet att ejakulera. Det kändes som en efterhandskonstruktion att den skulle vara del av ett större narrativ.
xxx/ellauri417.html on line 658: Har likt samtlige andre Knausgård-bøkene jeg har lest før. Denne måtte jeg gi opp. Fremdeles kjempekjedelig etter 200+ sider.
xxx/ellauri417.html on line 771: